Det vanskelige andre innlegget!

Har vært en del vekke siden sist eg skreiv, både fysisk og mentalt, men nå er det på tide å presentere for verden MANNhelgen min:

Av alle personer å drasse på på en fjelltur, valgte eg Ole Magnus. "Ja ja" tenker dere vel nå, og det forstår eg vel; det er ikke hver dag man ser Ole Magnus utenfor det trygge hjemmets fire vegger, desto mindre sannsynlig er det vel å se han i fult firsprang oppover fjellsidene med en medium-well pakka sekk! Nå viste det seg snart at firsprangene intraff i sammenheng med hallusinasjoner hvor store, ferske grovbrødskiver med brunost hoppet fram mellom trærne, men nå skal eg ikke hoppe for langt fram...

På min siste eskursjon drassa eg på Petter. Det vil si; han drassa vel mest på seg selv, akkurat som meg. Me drassa oss opp brattsia på lifjell, etter å ha forsert en gandsfjord fylt med dønninger på størrelse med byhaugen i ekte "min båt er så liten..." stil. På toppen var den eneste nedturen at det var mange fjell i det fjerne me ikke kom til å overvinne på den korte helgen vår. Dermed var rammene for en heilt vill topptur i sandnes-hommersåk området satt, og Ole Magnus ble den (veldig u-)heldige.

Me satt av gårde seint fredag ettermiddag med godt humør og greit vær fra parkeringsplassen bak dalsnuten. Derfra greide me å følge turistforeningens løyper i en hel halvtime te kubbetjønn før me innså at eneste mandige løsning var å sette våre egne mål og tråkke våre egne tråkk. Ikke noe "ferdilagte gjerninger" her i huset nei. Det første og beste fjellet i himmelretningen nord-øst (ca. dit me ville) ble utvalgt, Lutsifjell, hvor me fant en manndig fjellhylle, med akkuratt plass til teltet og oss, panoramautsikt utover jæren i sør og nordre frafjordsheiene i nordvest, og et mandig stup på ti femten meter som vår nærmeste nabo. Det at me måtte gå tre hundre høydemetere og flere kilometer hver vei for å få oss vann til kveldsmaten, det nevner eg ikke, men det ble god potetmos med tungvektsjoikakaker etter et fåtall minutter ivrig hissing fra primusen.

Neste morgen, nokså nøyaktig kl tolv, da solen passerte bjerkreimssenderen i sør var me atter på vei mot ukjente nære og fjerne topper. Bjørndalsfjellet med ett par smådulter på veien var neste på programmet. Derfra nøt me utsikten så langt me ville i alle himmelretninger, og drakk oss tom for vann. Me fulgte småtoppene mot nord, før me karret oss igjennom diverse kratt og uhimmelse buskvekster ned de bratte bakkene mot Hogstad*-.

Ole Magnus hang godt med, til tross for at han led av varmesvinginger på et nivå kun overgått av kvinner seint i førtiårsalderen.

Noen kjekke og ellers nokså kjedelige bønder lot oss fylle vann før me fortsatte opp de bratte bakkene mot Storaberget, hvor det var Ole Magnus begynte og lide. Det begynte forsåvidt litt tideligere da eg meddelte at eg hadde "glømt" sjokoladen, og at eg ikke hadde noen planer om noe måltid mellom frokost og middag. Men grøten varte som vanlig lenge nok, selv om Ole Magnus' mage ikke var vant til den typen "tortur". Ole Magnus delte ærlig at han blei kraftig irritabel av å være sulten. Eg greide for øvrig å la være å meddele at det hadde eg merka for lenge siden. Det var mot slutten av de drøyt 300 høydemeterene opp til to småvann som Tyskerene tappet for drikkevann under krigen at "brunost-skivene" begynte å hoppe å sprette. Sprettende brunostskiver og rennende melkesyre er ikke bra kombinasjon. Hvertfall ikke for Ole Magnus. Uttrykket på fjeset hans var surrealistisk. Rett og slett fascinerende. Me nøya oss med litt sukker og noen planter før me gikk de siste få meterene fram til innsjøen hvor vi fant enda en flott leirplass i le fra den til tider sterke vinden midt i et lite skogholdt. Tomatsuppe med potetmosreste ble ny favoritt for Ole Magnus, ettersom at småsteinene han gnagde på hadde "gått tom for smak". Etter middag ble det andre boller, og det var to "gode" gutter som gikk en liten ettermiddagstur uten sekk i næromgivelsene før me la oss i halv ni tiden.

Halv ni var me atter en gang til fots, men denne gang uten ryggsekkene. Rett sør for oss lå det majestetiske Storaberget og glinset i morgensolen som sa hei igjennom det lette skydekket med gjevne mellomrom. Fra toppen kunne øynene og sansene våre trekke inn en utsikt man knapt får maken til i rogaland uten å bruke helikopter.

Denne dagen spiste forsåvidt Ole Magnus nærmere et kilo ferdig havregrøt, og eg likedann, men allikevel greide den lille spirrevippen å bli sulten igjen. Denne gangen intraff det overnevnte heldigvis ikke før vi var innen rekkevide til å svinge ned til venstre mot hommersåk rett før sandvann. Suppe på kaien var ren nytelse, med gelebein og godt humør. Utenom Ole Magnus, så klart, som synes at sjokolade ville vært bedre. Han kjøpte oss forsåvidt en liten skjokolade, før me satt oss til å vente de tre timene til neste båt. Den båten var full. Så da ventet me like godt en time til på bussen....

Likevel: en noe dypt rystet Ole Magnus, og en gledesstrålende Mathias kom seg trygt hjem fra en fantastisk tur i tide til en god sein middag, og en god myk seng.

Snakkes snart folkens!